APERGERS SYNDROM OG STRESS

APERGERS SYNDROM OG STRESS

De fleste mennesker med AS føler seg stresset oftere enn andre. Det kan av og til virke som det skal ”mindre” til for at dem blir stresset enn mennesker uten AS. Derfor er det ganske vanlig ar de som har AS får høre; ” det er vel ikke noe å stresse sånn med ” eller det der er vel ikke noe å bli stresset over” og lignende.

Alle mennesker har en grense, der de begynner å kjenne at nå er der nok, nå må jeg slappe av. Dette kalles faregrense. Hvis de har nådd faregrensen, men det likevel skjer flere hendelser kan de nå tålegrensen sin. Når man blir stresset, orker man ikke mer og kan bryte sammen. Mennesker som ikke har AS eller andre vansker har vanligvis et ganske stort spillerom. Det betyr at dem kan oppleve ganske mange stressende hendelser før de når faregrensen sin. Men slik er det ikke før en med AS.

Personer med AS har et mye mindre spillerom. Spillerommet til personer med As er så MYE MINDRE enn for andre personer, fordi de grunnleggende vanskene som er der pga at de har As i seg selv er stressfaktorer. 

Med grunnleggende vansker menes her de vanskene mennesker med As har i forhold til uforutsigbarhet, persepsjon og søvn. Andre typer grunnleggende vansker kan også være stressfaktorer. Fordi de grunnleggende vanskene er der kontinuerlig. 

Dette betyr at de som har as er litt stresset HELE TIDEN, på grunn av vanskene sine. Når det da skjer noe annet, som også innebærer stress, kan det føre dem over på fare- og tålegrensen sin og dermed gjøre at de ikke takler hendelsen. 

Det betyr at det ikke skal så mange stressende hendelser til før det blir for mye for en person med as. Med andre ord: det skal MYE MINDRE til for at personer med as blir så stresset at de ikke takler det, enn for de som ikke har AS. Dette kan forklare hvorfor personer med as kan bli så FORTVILET og UTE av seg pga hendelser som andre mener bare er detaljer og ikke moe å stresse over.

Mange har kanskje også opplevd at både barn og unge kan bli sinte i slike situasjoner. Det beste for å hjelpe da er å hjelpe dem og forstå hvorfor dem kanskje føler det slikt. Forklare dem, at det er lov å bli ”stresset” og frustrert. Samme som for oss uten as. Ved å hjelpe dem og forstå kan man hjelpe dem å få et større spillerom, det vil si at dem kunne takle stressende hendelser litt lettere.

For eks: få planer, oversikter, forberedelser  , kanskje skjermes litt om det er flere til stede og påminnelser 

Snakk gjerne med den som har as. La han eller henne prøve å fortelle hva som gjør dem stresset og LYTT. Ikke avfei det med ” det er ikke noe å bli stresset over”.

HUSK:  De som har as ikke er dumme på noen måte , de er bare annerledestenkende

Jeg er den samme inni, men ikke lenger utenpå..​

Julen 2014 vil nok være en jul som vil dukke opp selv når årene går. Ikke nødvendigvis før de vonde harde ting, men takknemmelig for og ha møtt de menneskene man gjode langs veien. Hva man selv måtte lære, og selv hvor sterk  man enn selv er er det viktig vise sin sårbare side også lærte jeg.
Ukene gikk på St.Olavs. Jeg fikk ikke lenger reise hjem i helger på perm, så selv med mine sår pga strålingen gikk og tvang jeg meg små turer ut hver dag. Stolt var jeg de ganger jeg hadde listet og vagget meg ned til nidarosdomen. Dit gikk jeg og Pappa også dagen etter behandlinga hadde startet.

Hadde fått utdelt ukeplanen med timer for strålinger så var bare  bruke tiden man hadde fine på noe. Dagene kunne bli lange. Å planke tok ikke så lang tid 😉
Min kjære venninde i Moss “Solami” hadde flere ganger tilbydd seg komme opp noen dager, men jeg måtte takke nei. Selv om jeg ikke hadde begynt “lekke” litt når man hostet så tenke seg til skulle vi ledd slik jeg satt der.. Nei men spøk til side. Hun var en av de jeg viste var der, uansett. Det var tungt nok holde masken på når vi prata på telefon.. Der var flere som var der, men noen er nærmere enn andre. Vi ble heller enig hun skulle komme til meg etter jeg var kommet hjem.

Jeg har holdt på tradisjoner som man lærte som barn, den gang da noen av oss tidlig i husmor skole gikk hos våre besteforedre og min mor. Julen som for meg er tid med de jeg er glad i og bryr meg om. Det å få beskjed om at man måtte være der hele julen, kunne ikke unnvike 1 strålig før å reise hjem.. Enestedag det ikke var behandling var 1.juledag.

Jeg var glad min sønn var i moss, jeg husker jeg satt der lillejulaften og Grevinen og Hovmesteren begynte, jeg måtte bare slå av tv. Det ente bare i tårer. Tanken på at man skulle sittet hjemme i stuen med pyntet tre og nyvaska gulv med Th ble for sterk følelse. Min x kunne ikke komme for han ikke fikk fri fra jobb ble det sagt, men det viser seg jo.. Han var opptatt med ei ny til å kunne komme. Jeg snakket med min far den 22, des der han spurte hvordan behandligene mine var julaften og romjulen. Denne kvelden håpa jeg faktisk dem ikke skulle ringe. Hvordan skulle æ klare holde stemmen stødig uten vise meg svak.. Men han ringte, de var plutselig på besøk hos et vennepar og hjalp med noe, javell tenkte jeg. Dere borte på selveste lillejulaften om kveden?! Jeg forsto denne samtalen var kort og like greit. Innom facebook man gikk såg bilder av julepynta hjem og glede. Tenkte jaja det bårka no litt der pappa og dem va.  Og jeg skal innrømme denne kvelden takka jeg ja for første gang  til en sovetabelett. I håp om sovne fra alt som kverna runt, før være klar til stråling julaften kl 0730..

Neste bit er hentet fra et Notat jeg delete med kun nærmeste venner på en gruppe jeg hadde på min gamle fb.


-God jul og god første juledag rundt om🎅.

Håper dere alle har hatt en fin julefeiring så langt og at juledagene  vidre blir fylt med varme, glede og kjærlighet fra deres nære og kjære, og at dere deler den lille gaven vidre resten av året. Det er de små ting som betyr og varmer så mye. Her har det vært tøffe dager etter den harde uka forje uke, og hadde min siste innvendige strålinga 23.12! Æ e glad de e ferdig med de. Æ kan ikke beskrive med rette ord før et sann” mareritt” og kor tøft de behandlingan faktisk va. Men de e over, no e det bare denne ubeskrivelige ” sårhet/ sår/ plager ” som her blitt verre. Ja viste det også kom, men atter man vet ikke hvordan det blir før det kommer.  Tittet innom fb og så så mange fine bilder fra julepyntet hjem fra nære og kjære, kjennte på kor glad æ va for dere som får være sammen , for den varmen man ser er rundt dere. Ta vare på den❤️. Vi vet ikke hva morradagen gir oss.
Etter strålingen var det gå sakte å ta heisen ned til resturang og resepsjon..Der skjønne dokker, der fikk æ mæ den størtste og beste overraskelsen og julegaven min i år.❤️🙏. Snur mæ som alltid mot resepsjon på morran før å vinke hei. Men æ stivne der æ står. Æ står og holde mæ fast i dør karmen å ser den mannen som står i resepsjon, fort går tanken; steike kor likt han pappa, måle den manne opp og ned med, går bare sekunder men følels som minutt før æ legg metke tel sekken atmed fotan hans, og æ reagere å trur æ sier ganske høyt; pap- papp -PAPPA?

Jenta i resepsjon ,smiler å sier noe og pappa snur sæ mot mæ. Smile og kommer i mot mæ. Æ grine og må holde mæ fast før hadde nok gått i bakken om ikke, og pappa sier; Ikke gråte pappa si , klart æ måtte komme og feire jul med dæ. 

Æ har alltid sagt at æ har verdens beste ❤️Pappa, Dem klarte fint og lure mæ. Så pappa hadde med noen gaver, og noen hadde æ alt fått, så vi kosa oss som best vi kunne der han leka nissa og leste opp. 
Kjære Pappa og Mor Evelyn❤️

Tusen tusen takk  Pappa for din enorme støtte, varme, omsorg og kjærlighet i denne tunge tia som har vært, vi e snart igjennom første del, før vi har den lange ” vente perioden”( del2) . Du passa på mæ disse siste netter som jeg va lita jenta igjen. Takk for du tok over portør rollen noen ganger 😉
Tusen takk Mor Evelyn for din enorme støtte, din omsorg, varme, kjærlighet og før alt du har støtta opp med. Dere to har vært mine vigtiste støtte personer i denne første fasen. Æ e så takknemmelig før alt dere har gjort, og at dre har vært der før mitt alt- Thorstein❤️. Takk e alt æ kan si. Uten dere tør jeg ikke tenke på hvordan disse ukene hadde kommet til å fungert. Takk for dere var der i studen etterpå også. Takk for du stilte opp på konferansetime der jeg selv ikke strakk til.  Inge av dere hadde fb da jeg skrev disse tanker den gang, men nå kommer det her ;
Tusen takk fra mitt hjerte før alt dere gjorde, og at dere var der.

31.12.17 kl 0800 var siste stårlig gjort og vi hoppe på hurtigruta , æ hadde et håp starte dte nye året hjemme etter 10 uke vekke. Og æ dro med et kort og en bamse med gode ord fra personalet på hotellet. 



Godt å vite jeg kunne være en inspeasjon før de rundt der som jobbet også,

godt vite at mine ord hverdag og klemmen ga dem glede på jobben 🙂

Kyllinglår i honning marinade..

I dag blir det noe godt til middag. Enkelt og godt. Noen gang er disse små enkel retter de som smaker. En uke er snart forbi. Vært så heldig ha venninne besøk. Det er slik når man bor på hver sin del av landet. Ta kyllinglår og del dem i to. Ta 2 ss honning og 1 ss soyasaus, for oss med cøliaki, bruk gf soya. Pensle lår, legg i grønnsaker som wokblanding eller det du måtte ønske. Sett i ovnen på 200 grader i 30 min, ha gjerne ris til, nammis, kos dere 🙂